I dag brøt jeg under lydighetskonkurransen med Jippi. Helt fra første steg i fri ved foten kjente jeg at her var vi ikke på lag. Det ble bare sorgen av stort sett alt vi gjorde og da hun lusket seg ut i ruta for så å stille seg opp å snuse så sa jeg “takk for meg”.

Det er nærmest umulig å få henne ut av dette moduset når hun først er der, så det er ikke noe vits i å fortsette. Vi er i ringen nå for ett mål: certet. Om vi da strør rundt oss med nuller og har en skikkelig dårlig dag på jobben, da ser jeg ikke noe poeng i å dra oss gjennom det.

Jeg har ikke fått trent særlig på grunn av sykdom den siste tiden, så det og spilte dårlig inn. Men det er min egen feil at jeg ikke har gjort det som er nødvendig for at hun skal takle stevnesituasjonen bedre. Det krever MYE jobb og energi fra meg – og hittil har jeg ikke vært villig til å gi så mye av fritiden min til LP. Men jeg får gå i tenkeboksen – og finne ut hvor mye dette er verdt for oss.

En hund som stort sett tenker på sannsynligheten for å få matbelønning i ringen. Lar seg drive av godbitene – så lett så lett! Men uten dem – ikke så lett.