Jeg har lyst å dele litt om Sirkus og hvordan hun er som type. For mange år siden tenkte jeg at en hund for meg må være en sånn som har masse av ALT, uten å egentlig tenke over hva er det jeg vil med det. Før skulle jeg kun holde på med typer hundesport som gjerne krever en litt høy hund som bare er glad for å få gjøre noe/hva som helst. Øvelser som hele tiden må forsterkes for at hunden skal gjøre de med maksimal kapasitet og presisjon. Gøy for mange, mye jobb, og litt for krevende for noen typer hunder.

Etter hvert som jeg lærte jaktcockeren å kjenne så skjønte jeg at det å være en god jaktcocker ikke nødvendigvis harmonerer med dette. Ikke at de ikke kan bli gode i hundesporter – så absolutt – men det er jo førermykheten og samarbeidsviljen kombinert med høy jaktlyst som gir et godt eksemplar av en jaktcocker. Ikke bare høy lekelyst, matlyst, stress eller iver – men det kan være fordeler (og ulemper) med at de har dette også.

Sirkus er en god jaktcocker med mange typiske trekk. Ord som beskriver henne er: mild, myk, rask, leken, frekk, kraftfull, lojal, tøff. Dette med at hun er mild og myk er en kjempefordel i jaktsammenheng: hun er lett å fortelle hva som er OK og ikke OK – hun vil at jeg skal være fornøyd. Det er så tydelig. Dette gjør jo at hun egentlig er en veldig enkel jakthund i trening – jegerens venn. 

Mange som følger oss har nok sett oss på agilitybanen. Da vet dere at hun slett ikke er den raskeste hunden der. Hun viser også mye mykhet som påvirker fart og stemning. Men jeg har funnet noen knapper å trykke på som gjør at vi kan komme oss inn i agilitybobla sammen på stevner. I forhold til mange andre hunder som går raskere enn henne så er det en vesentlig forskjell; stressnivå. Sirkus er svært lite stressa over agility, eller generelt. Hun har akkurat passe stressnivå for å gjøre det hun skal: jakte. Det er jo i jakta hun skinner!

For hun er virkelig en rask hund! I søk kan hun dundre avsted, samtidig som hun flyter fint i terrenget. Hun har mye kraft i det hun gjør, styrke og glede. Nøkkelen er når dette harmonerer med førbarheten – og jeg tenker at det er derfor en såung og relativt lite prøvet hund kan gå rett opp og vinne NM. I jaktsammenheng har vi havnet i ganske mange situasjoner hvor vi bare blir kastet inn i noe vi ikke helt vet om vi kan – men så løser hun det som om hun ikke har gjort annet før. Og jeg har vært bevisst på at store feil kan fort komme når man tror “de bare kan det”, men enn så lenge har jeg klart å holde ferdighetene hennes ved like.

Da jeg valgte henne ut av de to tispene i kullet ville gjerne hundesporthjernen min velge den andre tispen. Masse lek, kamplyst, kjapp og kul type. Men jakthjernen min sa; nei, du trenger en litt mer nedpå type. Og jeg skulle gjerne hatt begge de to tispene selv….! Men grunnen for å beholde Sirkus den gangen er like gyldig i dag – jeg fikk akkurat det jeg ville ha da valget falt på henne. 

Alle hunder har noe de må trene litt ekstra på – noen svakheter. For Sirkus sin del er det et par trekk som går igjen: i jaktsammenheng har vi brukt mye tid (og må bruke mer) på markeringer. Og for øvrig må hun bli litt mer høy på seg selv i forbindelse med hundesport slik at mykheten hennes ikke tar overhånd. Dette er småting, men detaljer som gjør treningen spennende. Hun har også noen “moments” der hun tilsynelatende mister litt hodet og bare gjør noe, og da ikke nødvendigvis det hun blir bedt om…. Så det er jo noe i det at man må ha litt humor om man skal drive på med cocker – de er noen små klovner innimellom. Hun er komisk nok ganske frekk av og til, og beintøff i forbindelse med vilt – hun har stor jaktlyst som man ikke kal kimse av.

Det jeg vil si med dette er at det er en del indviduelle forskjeller innad i rasevarianten jaktcocker. Det er nok ulike definisjoner på hva en god jaktcocker er alt ettersom hva en har lyst å bruke den til – men primært må og skal det være definert ut fra dens egnethet som jakthund! Alt annet blir “tilleggsfunksjoner”. Det håper jeg folk respekterer og at det prioriteres i avlen fremfor f.eks. “agilitycockere”, “sporcockere” og “søkscockere”. 

Og til slutt må jeg kommentere det som mange har spurt om – blir det valper etter Sirkus? Vel, antakelig… men når? Jeg aner ikke. Jeg føler ennå hun er lille snørrungen i huset, og vi skal nok kose oss en del mer med trening og konkurranser før det blir aktuelt.